Migrenens velsignelser

Ved å ikke lenger kunne få viljen min har jeg skjønt hva som er viktig i livet. Ved å ikke kunne hjelpe, men fått hjelp uten å spørre om det, ble min tro på at ingen elsker meg avkreftet. 

Ved å ha vondt hele tiden og sjelden kunne gjøre noe, er øyeblikkene uten distraherende smerte underbare selv om jeg ikke opplever annet enn natur og partner, men de to er underbare. 

Jeg har bedt mange ganger til Gud om å ta smerten bort, men jeg har skjønt at smerten er der for å pusse min sjels diamant så den kan skinne klarere enn den ville gjort om jeg hadde levd et liv jeg selv hadde valgt. 

Nå bruker jeg tiden jeg ikke har for vondt, til å prøve å hjelpe og støtte andre, for det er det eneste viktige - eller nei, det er også veldig viktig å la andre få gleden av å vise kjærlighet. Jeg var så dårlig på det; Å motta, fordi jeg var redd jeg var en uverdig byrde, men sånne tanker tilhører en barndom hvor man ikke skulle bli sett og hørt og ikke et kjærlighetsforhold. 

Ved å prioritere riktig har jeg ikke mistet noen ting egentlig. Hvor mange underfulle betraktninger og innsikter har ikke kommet mens jeg bare lå i sengen? Visdom har alltid vært av høyeste verdi for meg og jeg er villig til å ofre mye for den. Hvor mye helbredelse av sinnet har ikke kunnet skje siden jeg ble passiv av migrene? 

Det er et øyeblikk for alt og når det rette øyeblikket er der, er det Gud som vet bare, men jeg kan stole på at det som skjer er fordelsaktig. Det som skjer skjer ikke "der ute". Det erfares inni og det indre mister vi aldri.