Inayat Khan sitater

Hvordan kommer man i kontakt med den allmektige kraften? Man vil alltid finne begrensninger så lenge den lille personligheten står i veien, så lenge man ikke blir kvitt den, så lenge ens egen person og alt som er forbundet med den interesserer en. Og den kraften kan bare påvirkes på én måte, og det er ved selvutslettelse, det som i bibelen kalles selvfornektelse. 

Menneskene tolker det på en annen måte: Selvfornektelse betyr å nekte seg selv alle jordens gleder og nytelser, sier de. Hvorfor ble da denne jorden skapt hvis det var for å nekte seg denne jordens glede og nytelse? Bare for å forby? Hvis den ble skapt for å forby er dette veldig nådeløst, siden menneskehetens kontinuerlige søken er etter lykke. 

Selvfornektelse er å si nei til den lille personligheten som presser seg frem i alle ting, å utslette dette falske egoet som tvinger deg til å føle din mangelfulle kraft i både det ene og det andre. Og hvordan oppnår man det? Man oppnår det ikke bare gjennom bønn og tilbedelse, eller ved å tro på Gud. Det oppnås ved å glemme seg selv i Gud. Tro på Gud er det første steget. Det man oppnår gjennom tro på Gud er at man glemmer seg selv i Gud. 

Er man i stand til å gjøre det har man oppnådd en kraft som er bortenfor menneskelig forståelse. Prosessen hvor man oppnår dette kalles av Sufiene fana’. Fana’ er ikke nødvendigvis å bli tilintetgjort i Gud. Fana’ resulterer i hva man kan kalle en oppstandelse i Gud, som symboliseres ved bildet av Kristus. Kristus på korset er beskrivende for fana’ som betyr ”Jeg er ikke”. Og ideen om oppstandelse forklarer neste stadium, som er baqa’ og betyr ”ødeleggelse”, som igjen betyr oppstigningen mot den Allmektige. Guddommelig ånd forståes i oppstigningen mot den Allmektige. Fana’ oppnås ikke gjennom å torturere seg selv, ved selvplaging, ved å påføre seg selv masse problemer, heller ikke slik mange asketer gjør; for selv etter å ha torturert seg selv kommer de ikke frem til denne forståelsen hvis det ikke var meningen at de skulle det. Kjernen i guddommelig væren finner du ved å si nei til ditt lille selv, det falske selvet som dekker over ditt sanne selv.

Mange har sett på selvfornektelse som veien til lykke fordi de har tolket selvfornektelse som askese. De har fratatt seg selv alle kortvarige gleder. Det finnes en annen måte å se det på. Det er ikke meningen at vi skal gi avkall på det som er skapt. Vi leser i Koranen at alt som finnes på jorden og i himmelen er skapt for menneskeheten. Derfor skal vi ikke gi avkall på alt som er vakkert og gir velvære og glede. Hemmeligheten med det hele er at det som er skapt for oss mennesker er skapt for at vi skal bruke det, men vi må ikke bli sittende fast i det. Feilen oppstår hvis man gir avkall på den sanne lykkes vei i jakten på nytelse og gleder.

Fred:  For all bønn og hengivenhet er til for å oppnå fred. En god og snill person, lærd og med gode kvalifikasjoner, sterk og kraftfull, kan ikke være åndelig, selv med alle disse egenskapene, hvis ikke sjelen har tilegnet seg den rytmen som er dens naturlige rytme. Kun i denne rytmen finnes livets tilfredshet. Fred er ikke en kunnskap, det er ikke en kraft; fred er ikke en lykke. Fred er alt dette. Fred skaper lykke. Fred inspirerer en til kunnskap om det synlige og det skjulte. I freden finnes den guddommelige kraften.

Det er ikke den opprømte som seirer i livets evige kamp. Det er den fredfulle som utholder alt, som tilgir alt, som forstår alt, som tar alt til seg. . Det er fred som gir dem kraft og som muliggjør klar observasjon. Derfor er det de fredfulle som forstår, for fred hjelper dem til å forstå. Det er de fredfulle som kan kontemplere. Når det er mangel på fred kan man ikke kontemplere ordentlig. Derfor er det slik at alt som har med åndelig fremgang å gjøre avhenger av fred. Og nå er spørsmålet ”Hvorfor har man ikke fred?” Svaret er ”Kjærligheten til sanseinntrykk”.

 Det ingen grunn for den som går en åndelig vei å føle skuffelse, uansett hvordan det står til med verden. Deres åndelige kamp er ikke til for at andre skal verdsette den. Den er til fordi de ønsker å gå en åndelig vei. Holder de fast ved at sannheten, den guddommelige sannheten er det vakreste i verden, og at vi må verdsette, besvare og beundre alle former for skjønnhet, vil menneskene åpne seg opp og utvide sin sfære. Vi må kjenne igjen det hellige i all skjønnhet; i fruktens sødme, i blomstens farge, i rosens duft, i stjernenes lys. Gjør vi det, tillater vi sjelen å folde seg ut og vise frem sin guddommelighet.