Diktsamling om barndom, familie og spiseforstyrrelser.

¤ ¤ ¤

​Jeg ble skapt og satt i fengsel

for å komme ut av det og frigjøre

de som satte meg i det.

¤

Ja, mamma, jeg er kvalm

fordi du har spydd over hele meg.

¤

Hvordan kan du si du er glad i meg

når du forakter tårer og jeg er fylt av de?

¤

Du fant deg aldri i meg

fordi du satte deg aldri inn.

Du forsto meg ikke

fordi du så for deg deg.

Du holdt ikke rundt meg

så jeg måtte klamre meg fast.

Du sto aldri opp for meg,

du sto og så ned på meg.

¤

Bånd 

Du kritiserte meg for alt ved meg som ikke lignet deg.

Hver dag ventet jeg på at du ville lytte til meg,

men du bare lot meg være forlatt av pappa.

Da jeg oppgav håpet om å få bekreftelse fra deg,

døde du for meg og du begynte å høre på meg

og da jeg forlot din skyldnad mot meg, forlot jeg også deg, 

for da var det ikke lenger noe bånd mellom deg og meg.

¤

Du blir så glad for å se meg

fordi du tror jeg ser på deg.

¤

Engeltåre renner ned

mykt, rundt kinn

fra store øyne.

En heks hveste bitterlig.

Bittesmå trinn på fortauet

med klumpete sko.

¤

Du lå med hodet under bittert vann

når jeg strakk mine hender ut etter deg.

Du trakk deg opp med de

og trakk meg ned samtidig.

Dine spydigheter traff meg i magen

som spyd med gift.

Jeg spydde giften ut igjen

samtidig som jeg sultet etter deg.

¤

 

Man kan ha rett og ta feil

eller være vrang og få rett.

Mors galskap av ler meg.

Tar fra meg min rett 

så jeg blir gal.

¤

Jeg følte meg langt fra utilstrekkelig som barn.
Jeg strakk meg så langt jeg forstrakk meg
for å komme nær mamma så hun rakk meg,
men hun stakk aldri innom min tilværelse

før jeg hadde strukket meg videre.

Vi fikk aldri til et møte.

¤

Hvordan kan du se ned

på det selvdestruktive?

Vet du ikke at det er nedlatenhet

som er årsaken til det?

¤

Du finner deg ikke i meg

før du setter deg inn.

¤

Elskede fiende,

mor, som bar min skygge

til jeg ble fri fra meg selv,

den trellbundne.

Jeg så det gode jeg manglet i deg;

din tjenestevilje.

¤

Det jeg har på hjertet sier deg ikke no'.

Det uttrykker ikke ord, men smertens blod.

¤

Det var ikke noe hyggelig

å rengjøre mamma;

Skrubbe fast-brente rester fra et liv

i en gryte med stålskrubb og kniv.

Hun lignet en sint heks

da jeg skrapte og skrapte

og hun trodde jeg var djevelen selv

da jeg skar ondskapen ut av henne.

¤

Du sier jeg har blitt for tynn og burde spise mer.

Kan jeg virkelig bli liten nok for deg?

Du vil jo ha hele plassen for oppmerksomheten!

Hvordan kan jeg endre spisemønsteret?

Du unner meg ikke det naturlige;

Å være død eller levende.

Derfor lever jeg i en mellomtilstand;

inneklemt mellom to vegger

og er bare fyllmassen som isolerer.

¤

Hvordan kan du se ned på

det destruktive?

Vet du ikke at nedlatenhet

er årsaken til det?

¤

Hun rakker ned på meg

så jeg rakner.

¤

Jeg er ikke i vegen for deg.

Jeg har min egen veg

så du behøver ikke å skubbe meg

i grøfta.

¤

At jeg blir fornærmet,

kan jeg noe for det

når dine stikkende ord-piler

går rett inn i organene mine?

¤

For-sømt gnagde jeg over knutene

og løsnet trådene

som forbandt meg med deg.

Du kaller meg usømmelig og vrang,

men jeg er ikke kledningen

du formet for trang.

Jeg vil ha ut alt det tullet

du utstoppet meg med!

¤

Blir du oppslukt av ting

dør du av åndenød.

¤

Hvis en dame du har hjulpet tusen ganger
kaller deg ukjærlig når du for en gang skyld sier nei,
avslører hun at hun aldri var takknemlig de gangene du sa ja.

¤

Underklassedamen ble overlegen
ved å stikke barnet med hyrdestaven
straks det viste seg, så luften gikk ut 

og bare skinnet lå igjen på bakken etter det.

¤

Om jeg skal sulte meg så meget

det viser hvor mye du ser av meg,
et porøst skjelett du kan se rett gjennom,
er jeg dø før jeg er ferdig.

Jeg vil at du skal se bak overflaten,
men du klarer det ikke selv,
så jeg må fjerne kroppen for deg.

Du har ikke evnen til å tolke dette,
men bruker jeg ord i stedet vil du ikke høre
og viser jeg følelser vil du ikke føle med.

¤

Du satte meg i den hatefulle skyggen din

fordi jeg minnet deg om pappa som sviktet barna dine.

Jeg trodde jeg var styggen selv så mye forakt som du viste,

men du kunne ikke be om tilgivelse for et ikke vedkjent mørke.

Mitt mørke var tomheten etter pappa bare.

¤

Du drev meg til vanvidd

ut på hovedveien

der jeg ble overkjørt

av folk med liten tid

og nedtrykt i asfalten

hvor jeg ble sittende fast.

¤

Hun feier ikke for egen dør, 

men kaster meg ut som en suppe

der en dørmatte kunne ligge

så andre kan tråkke på meg.

¤ ¤ ¤

Pappa

Så stor du gjør deg

når Gud er så liten i deg.

Tør du være bitteliten

kan Gud romme den største biten.

¤

Min forsvarsmekanisme

har vært å holde meg selv i et fast grep.

Et grep som kan minne om det pappa hadde

da han stampet føttene mine i tregulvet

som en sigarettstump han ikke fikk gløden ut av-

og som jeg har følt andre har hatt på meg siden da

fordi grepet hans ble prentet inn i ribbena.

¤

Pappa, da du dro

fulgte mitt hjerte med,

men det visste du ikke.

Det var i luften et sted,

som om du fortsatt ristet det

løs fra kroppen min slik du pleide å gjøre.

Som et flatt blad felt fra et tre

sank jeg ned i en tom, kald brønn

av steinmenn.

Jeg var der til et bulder bak steinveggen

hev min bevissthet opp i angst

så jeg fra oven fikk se min nedrige tilværelse.

Var det Jesus som banket på

fra den andre siden, kanskje?

For å vekke meg opp fra de døde?

Da en av mennene tok meg uten å spørre

ble jeg så liten og for langt nede

til å strekke meg etter et menneske.

Jeg ble nødt til å be, oppheve stolthets-lokket

og åle desperat gjennom sinnsinnholdet.

Når jeg var helt ute av meg

kom Jesus ned i et himmelsk lys

og fortalte meg veien ut.

I tiden som fulgte fikk jeg sjelen min tilbake

i biter med himmelsk innflytelse

fra Faren hans over tanketaket.

¤

Jeg forventet at de skulle være glade

på mine vegne.

Jeg tok ikke med i regnestykket

at de var triste

før jeg dømte dem for forsømmelse.

¤ ¤ ¤

Spiseforstyrrelser

Fortapt

Hun har et tungsinn

fylt med edelstener og diamanter

og mister hjernefett for å bli lett til sinns.

Hun behøver hjertets endeløshet i verden

for å virkeliggjøre seg selv;

Sin vilje til å fylle verden med skattene

fra sin ønskebrønn.

Hvorfor sier noen at hun bør bli større

når de ikke har rom til å føle det som er i henne?

Det er ikke det at hun vegrer seg imot å spise.

Det er vonde ord hun vegrer seg mot.

Hun vil vise sitt skjelett

så det er tydelig hvor hennes grenser går,

men det er hardt for andre å være milde

når de treffer hofter så spisse.

Hvorfor spør ingen hva som gnager på henne

i stedet for å klage til hun blir dunhåret

at hun er tynn og trenger en kur?

Hungerstreikens mål er tapt

når det bleke liket faller før noen bryr seg

om å løfte opp haken hennes, fremfor å dytte henne til synd.

Det er lett å støtte henne faktisk,

fordi det er hun som bærer korset og forsettet.

Hvis andre hadde vist åpenhet hadde hun ikke trengt å rope

om den indre stormen med vid-åpne øyne.

¤

Når anoreksien har taket på en

er man i en fengselscelle.

Man ser ingen andre idealer enn de den viser i murtaket.

Som sliten under rehabiliteringen

har man anoreksien rundt benet som en jernkule.

¤

Å flørte med herr Anoreksi er spennende,

men når du har investert mye nok i han

og han vender seg mot deg

går det fra spennende til skremmende.

Frekk som en demon besetter han deg.

Det var du som inviterte han inn i ditt liv

og kun du kan gi avkall på han.

Så lenge du gir han oppmerksomhet

vil han bli hos deg, fordi han er en fattig skapning.

Ikke-eksisterende uten deg.

¤

Jeg er i en stor heis i form av en lagerbygning

med mørkegrå, fuktige og ruglete murvegger.

Den er ganske langt nede. Ser man opp ser man ingen ende.

Jeg vet virkelig ikke om det er et tak eller en himmel der oppe.

Heisen går lenger og lenger ned
og jeg vet hverken hvordan stoppe den eller hvordan komme opp igjen.
Jeg har ikke lett etter knapper, fordi jeg unngår de rå veggene
og det er ikke jeg som styrer den. Plutselig senkes gulvet ned.

Det er tomt her unntagen noen pappesker i et hjørne.
Der er redskaper til å spise. Men jeg bryr meg ikke om innholdet.
Jeg venter her på et lager til jeg får komme til himmelen der oppe.

¤

Du kaller meg konsentrasjonsleir-fange.

Du er min fangevokter, slange,

som fortærer meg med etsende spytt

fra din sydende, store bitre pytt.

¤

Idet jeg holder kroppen i mitt grep
fanger jeg meg selv inn 
i den verden jeg vil overkomme.

¤

Jeg har sluppet ut djevelen.

Den levde i magen min.

Der satt den, skrapte og skremte.

Den gjemte seg der inne,

redd den kom til å forsvinne

om den kom ut i lyset.

Forsvinne var hva den gjorde

da jeg satte lyset på den.

¤

Jeg er skjeen du spiser av.

Skjelettet mitt er et håndtak med hofter på.

Mamma har knust mine ribben mellom tennene.

Pappa dro av meg armene da han dro

fordi jeg ikke ville slippe taket i han.

Menn vil slurpe i seg suppen under navlen.

Jeg forventer at noen bare skal ta meg

når de trenger noe å spise med.

¤

Anorektikeren har ikke mistet sin mor.

Nei, moren blander seg for mye inn.

Anorektikeren har mistet sin humor,

det beste våpen i kampen

for å bli fri fra sin mor.

¤

Pappa, hvordan kan jeg tørre å spise

når du gjør narr av andre?

Mamma, hvordan kan jeg spise

med hodet ditt over matfatet?

Jeg er ikke redd mat, dere.

Jeg er redd forakten du fortærer meg med, mamma,

og vitsen jeg ikke ser med meg, pappa.

Den bitre gomler på sitt hjerte, mamma,

og den som gjør narr er den største narr, pappa.

Dere er uten kontroll over deres tunge.

Noen må veie opp for det.

Veie alt nøye.

¤

Det fete utflytende livet

til den tvangsspisende

er ingen smule bedre

enn inget liv overhodet

som Siv, anorektisk pike har,

svevende, tørr og bar.

¤

Anorektikeren

Hun nekter seg helst den minste antydning

til mat og livsutfoldelse.

Om det så bare er en løs, liten hudfold igjen

må den stramme seg opp.

¤

Kroppen kan fortære og utvides

eller fortæres og innskrumpes.

Begge deler er et forsøk på

å oppløse kroppen for dens sanser.

Når sanser suger til seg objekter

hindres subjektet innlevelse.

De indre sansene er mer sulte

og påkaller de lidelsene.

De gjentatte behov i det ytre

forhindrer de til fordypelse.

De enten flyter ut og drukner der

eller de svever over verden.

Om de fikk være seg fra innsiden

ville ingenting være så vondt

og de kunne samle seg om noe

de trodde var godt og glemme

seg selv de tror er ond

på grunn av en misforståelse.

¤

Bulimikeren glefser i seg som en ulv.

Hun holder slik fortvilet inne

en varulvs sinne.

Så mye kvalm oppførsel hun har opplevd

er mengden hun kaster opp.

¤

Over-spiseren er trøstesløs;

For fri i verdensrommet.

Ingen er der og kan gi

de nærende sukkersøte ord hun trenger.

Klemmen som beroliger og fjerner skammen.

Hun trenger å vite at også hun fortjener.

¤

Når man ikke har noen å elske

fordi man selv ikke opplever å bli det

har man ingen som fyller hjertet

så hele kroppen er tom.

Hva skal man med kroppen da

når den ikke rommer det vesentlige?

¤

Til anorektisk pike

Jeg står med føttene på bunnen av medfølelsenes hav

når jeg tenker på deg og de som lik deg

er i klørne til det overformynderske

psykiatriske vesenet.

Jeg kjenner kjærlighetens hav og den store himmelske glede,

men det er så lite lille jeg kan gjøre.

Det lille er rent ut menneskelig og spinklere enn knoklene

i fingrene mine.

¤

Jeg vil ikke føle meg overflødig

som fett.

Derfor hater jeg det.

¤ ¤ ¤

Sønnen min

Fosteret

En glødende voksklump vokser i meg

til et sort spisst fjell som spidder isen.

¤

Min baby er følelsen

av kjærlighet etter elskov.

¤

Du møter meg med pollen
som faller tungt gjennom sollyset
og ned på den fuktige bakken et sted.

¤

Jeg så fella med depresjonen nedi
i gågata,
men jeg gikk ikke nedi.

Fella er å tro jeg må være en dårlig mor
som fratas sin kjære. 

¤

Hver uventede lyd dytter frem fraværet av deg.

¤

Det er så tomt uten deg
at du fyller hele verden omkring meg.

¤

Bare synet av en rynket panne
bringer frem medfølelse.

¤

Jeg vandrer gatelangs for å finne deg
selv om jeg vet du er milevis fra meg.
Denne rastløsheten minner mistenkelig mye

om min største kjærlighetssorg.
Jeg må slite meg ut så jeg kan sovne.

Enda bedre ville det være
om jeg hadde en støtputemann
å ligge på magen til,
som satte tårene fri.

¤

Plutselig kjente jeg din dype sorg i hjertet.
Om den var din eller min vet jeg ikke,
men den samme sorg er det
fordi vi bader begge i sorghavet,
så du er ikke alene.

¤

Det gikk en kråke og skrek utenfor huset,
igjen og igjen, som for å proklamere
at du og jeg hadde stor sorg i hjertet
og noen hadde vært dypt, dypt urettferdige.

¤

Mamma begynte å gråte
da hun hørte hva du drømte.
Men jeg kommer aldri til å hoppe 
ned fra terrassen på taket, kjære.
Jeg vil ikke vente lenger
enn nødvendig for å holde om deg. 

¤

Uten din stemme i huset
er dette som et kontemplativt kloster
å regne.

¤

Det er rått ute
så det beste er å sove i den lune sengen din.

Her sover kjæledyret under sengeteppet,
mens du må sove med din fiende!

¤

Den lille, døde fuglen på fortauet
er like ribbet for kjøtt
som jeg er for ditt.

¤

Å ta selvmord hjelper ikke.
Min hals er skåret over allerede.

Jo mer de vil drepe vår hengivenhet
jo mer vokser den i styrke.

¤

La meg skinne
i ditt mørke.
Bring meg nærmere ditt hjerte.

Vi kan møtes der
når vi nektes samvær.

Du mister meg aldri.
Din far har din kropp en tid,
men vi er forenet evig.

¤

Jeg er dumpet 

som en byrde i sjøen

og synker som en jernkule

fordi den som kastet meg

var sønnen min.